SJAMANISME
Gammel lærdom vekkes til livet
En eldre Cherokee indianer lærte sine barnebarn litt om livet, han sa til dem
"Det er en kamp inne i meg, en voldsom kamp mellom to ulver"
"Den ene ulven står for frykt, sinne, misunnelse, sorg, anger grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld krenkelse, mindreverdighetskompleks, løgn, falsk stolthet, overlegenhet og ego."
"Den andre ulven står for glede, fred, kjærlighet, håp, vennskap, medfølelse, sjenerøsitet, sannhet, medlidenhet og tro."
"Denne kampen foregår også inne i dere og i alle andre mennesker..."
Barnebarna tenkte litt over dette og så spurte den ene sin bestefar "Hvilken ulv vinner?"
Den gamle Cherokee svarte " den ulven du lar vinne"
LITT OM SJAMANISME
Fra menneskets opprinnelse på jorden, har sjamanene vandret gjennom tiden.
De har hatt mange navn i forskjellige roller.
En sjaman er en helbreder, kunstner, historieforteller, seremonimester, visjonær (seer) og en sjeledoktor som ”vandrer mellom verdenene” i hverdagens og åndens riker, mellom der synlige og det usynlige, ved hjelp av spesielle åndehjelpere.
Hans eller hennes opplæring er lang, krevende og omfatter praktisk bruk av høyt spesialiserte ferdigheter.
Sjamanisme er ikke blitt til slik forskjellige religioner har, for de ble grunnlagt av hver sin religionsstifter.
Denne kunsten har funnets som en opprinnelig arv, nedlagt i menneskene. Sjamanistisk viten har sin opprinnelse i den oppsamlede visdommen fra kulturer verden over, som har levd i harmoni med jorden. Kunnskapen overføres tradisjonelt via myter, sang, dans, personlige ritualer og felles seremonier og feiringer.
Kjernen i sjamanismen er at alt i skaperverket har liv og er forent i en fantastisk og stadig foranderlig livets vev. Vi er beslektet med alle deler av skaperverket: de firbente, steinfolket, trefolket, og de bevingede og de med finner, de usynlige åndene i vann, jord, luft og ild.....
Sjamanisme er ikke noe intellektuelt studium, det er en filosofi som må oppleves rent fysisk.
En direkte opplevelse av de naturlige bindeleddene vil gi en følelse av livets hellige natur og det grunnleggende prinsippet i alle sjamanistiske tradisjoner, respekt.
Fra gammelt av går et "sjamanbelte" fra sameland og gjennom hele Sibir.
Innvandrerne fra Asia brakte sjamanisme med seg til Nord og Sør Amerika.
Fenomenet finnes fra tidenes morgen i Australia og de store øykulturen i Stillehavet og selvfølgelig i Afrika, menneskehetens vugge.
Ordet sjaman kommer fra en liten gruppe jegere og reinsdyrgjetere i Sibir, tidligere kalt tunguser, men de kaller seg nå for "evenker".
Stavelsen "sja" er fra verbet "å vite"
En samisk sjaman kalles "NOAIDI".
MANDALA
En oppgave mange får når de studerer sjamanisme er og ta reiser til di forskjellige himmelretningene for å finne kraftdyr, hjelpere... og muligens får de også noen ord på veien.
Reisene blir ofte veldig levende og med klare budskap.
Her er seks av reisene jeg har tatt , og som danner mitt mandala.
Mitt ønske og håp er at dette kan inspirere deg til å reise en tur i ditt indre landskap, og velger du og gjøre det vil jeg anbefale at du skriver reisene ned med en gang slik at detaljer og bilder blir så levende som mulig.
Mange mennesker har spurt meg om dette er noe jeg kan hjelpe dem med, og det er det.
Med jevne mellomrom kjører jeg grupper via nett med Mandala som fokus, er dette noe du kunne tenkt deg er det bare å ta kontakt.
For ordens skyld vil jeg nevne at det til tider er stor pågang, så noe ventetid må beregnes :-)
Min reise til Øst
Med fokus på Øst og med fokus på å ta det som kommer, uansett hva det måtte bli…
Etter en følelse av å ha flydd gjennom tidssoner og gjennomlevd sorg, hat, kjærlighet ja det meste blir jeg møtt av en eldre mann…
Det er tidlig morgen her i dette vakre landskapet, han holder hånden med håndflaten opp og viser meg en soloppgang vakrere enn jeg noen sinne har sett…
”Du har vært ventet en stund nå sier han, det tok sin tid før du kom”
Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare så jeg sier ikke noe…
”Din styrke og din svakhet er solen” sier han
Tårene renner nedover mine kinn nå, jeg vet ikke hvorfor…
”Denne gangen har du ballanse i din kjærlighet og ditt hat, det er bra, det hadde du ikke sist du var her, derfor vil du ikke trenge tigeren mer og du skal nå ta i mot ørnen, og ildfuglen som er solens eget sendebud” sier mannen
”Jeg vil være med deg videre inntil du kommer hjem for godt datter, du har solen i din sjel”
Jeg kjenner jeg er sliten og setter meg ned i et duggvått gress, fukten og kulden trekker igjennom mine klær, jeg fryser…
Da jeg igjen ser opp sier mannen ”hvorfor lar du ikke solen varme deg, du skal lære å ta i mot, du skal lære at det ikke er et nederlag, men en styrke”
”Du har hele livet gitt av deg selv og arbeidet med dine gaver, men du krever ingenting tilbake, det å kreve er ikke negativt, det er viktig for at du skal kunne gi enda mer”
Tiden har en annen måte å fungere på her virker det som, for nå er det ettermiddag men vi er stadig på samme sted mannen og jeg, han sier at det gamle er tatt ut, renset og returnert, og at jeg skal få møte en annen når solen har gått ned.
I mellomtiden sier han at min gave til å fritt reise i tid og rom, fortid, nåtid og fremtid er nå fult utviklet og at den svarte katten er mitt reisefølge.
Neste gang jeg ser opp er mannen borte og erstattet med en annen som er litt yngre men likevel ikke ung,
Han smiler til meg og sier ”kjenner du meg ikke igjen?”
Og nei jeg gjør ikke det, eller gjør jeg… Noe er kjent med han men jeg klarer ikke å få tak i det.
”Jeg er her for å fortelle deg om at i ditt soltegn er jeg natten med stjerner”
”Det skjulte er ikke alltid skjult, men må sees fra en annen vinkel for å bli sett, du ser ikke stjernene om dagen for da er lyset dominerende, stjernene ser du som en kontrast mot nattehimmelen i mørket, men mørket og lyset utgjør en helhet”
”Denne vissheten skal du ta med deg og hjemme i ditt hjerte som en gave fra meg”
Nå er det nesten morgengry igjen, og plutselig er di der, begge mennene…
Begge legger di sine hender på mine skuldre og mens natten gir slipp for dagen hører jeg vinden hviske ”du er utvalgt”
I mitt indre ser jeg et bilde av en stor sol, midt i solen er det en stor måne og midt i månen er dette sorte kattedyret, og jeg ser min hvite ugle over solen, på hver side av den er det en fugl, en ørn og en ildfugl.
Det var øst
Min Reise til Nord
Jeg viste det var nord som sto for tur denne gangen, hele kroppen verker etter å dra…
Jeg lukker øynene og gir slipp, det som kommer får komme det er slik det skal være.
Det er ikke snakk om å falle bak eller ned i tid, det er ikke snakk om å stige opp eller fly…
Jeg bare ER…
Ser meg rundt, kjenner lukten av jord, regn, føler vinden som varsomt smyger seg rundt meg.
Står i en dal mellom høye trær, di ser ut til å berøre himmelen, og himmelen er turkis
Jeg hører havet i det fjerne, sangen av bølgene som slår mot land er som balsam for en trøtt sjel…
Og jeg er trøtt, føler meg gammel, vil bare døse, suge til meg av denne livgivende energien som omgir meg her i dette som virker som en urørt del av jorden, eller en annen jord i en annen tid… urørt av menneskenes herjinger.
Da med ett, opp fra jorden kommer den vakreste kvinne jeg i mitt liv har sett…
Hun ser på meg, hun strekker sine armer ut, de er utrolig lange di omfavner meg i en klem som jeg kun kan beskrive som legende.
”Jeg er din mor, jeg er moren til at som er, og alt som noen gang har eksistert”
”velkommen hjem barn”
Jeg blir målløs, det er vel det mest dekkende ordet jeg kommer på.
”Du vet at din reise snart er over, det er på tide å samle sammen alle di løse trådene nå, du skal hente den kunnskap du gjennom århundrer har tilegnet deg, for du er på din siste reise bland menneskene, og dette vet du”
”Det du derimot ser ut til å ha glemt er at for å fullføre reisen må du lytte ikke bare til hva menneskeånder sier, men du må besøke dine venner naturåndene”
”Bror fjell har gitt deg din styrke og den vil bli forsterket, søster vann vil slukke din tørst når det gjelder den kunnskap du søker og av meg vil du fortsatt få all den kjærlighet du trenger slik at du ikke blir tom selv”
”Du skal bli den vennen du en gang var med naturen, da først kan du si at din siste reise er over, men barn ikke fortvil… du har all den kunnskap du trenger og mer til, du har en gammel sjel og det vet du, det er kun å aktivisere denne kunnskapen på nytt og la den bli en del av deg”
Jeg klarer ikke å snakke med Mor jord, jeg tror ikke mine ord kan respektere henne høyt nok så jeg holder munn og ser på henne med respekt og takknemlighet.
Så er hun borte, men nå hører jeg noen, men klarer ikke å se dem
Men jeg ser et dyr, en form for drageøgle tror jeg det er, den sitter 2-3 meter unna og ser på meg
Jeg hører plutselig en stemme i hodet som sier, ”jeg er din krigsenergi, det er på grunn av meg at du kan reise på dypet og jeg forbinder deg samtidig til jorden”
Jeg ser på dette merkelige dyret og et lite sekund ser det faktisk ut som om den smiler til meg.
Jeg hvisker en takk til dette dyret som har brukt sin energi på meg
Da hører jeg havet igjen, det lokker meg nærmere og nærmere, jeg kan ikke kjempe i mot lengre så jeg går mot lyden, jeg lukker øynene og lar lyden av bølgene føre meg dit jeg skal, jeg eier ikke frykt får å gå feil eller falle, jeg bare lar meg lede… trygg på at jeg gjør det rette.
Lukten blir mer rå, luften skarpere, underlaget mer ujevnt… jeg bruker alle mine sanser, trygg på at det stemmer som Mor jord sa, at naturen og dens ånder er gamle, glemte men likevel kjente av meg.
Jeg kjenner at underlaget er endret, jeg går i vann…
Jeg blir litt usikker et øyeblikk, burde jeg åpne øynene, jeg vil jo ikke drukne heller…
Men øynene forblir lukket og jeg går videre, vannet er nå nådd over hoftene på meg, det er kjølig, samtidig er det rensende og kjærlig
Jeg stopper opp et lite øyeblikk, fortsatt med øynene igjen, jeg har nå vann til haken, bølgene river i meg det er vanskelig å holde ballansen…
Fornuften kobler inn nå, dette er ren galskap, jeg kommer til å drukne… vannet hvisker stille ”stol på meg”
Og hva gjør jeg, jo da jeg går videre… vannet går over hodet mitt og det er ikke mer grunn under bena mine… jeg slipper alt og flyter av gårde
En kjempemessig hvit hval kommer, jeg flyter med den i dens dragsug…
Så skjer det merkeligste av det merkelige, jeg er kommet inn i en luftlomme i havet, jeg kan stå her, jeg puster og mine klær er ikke våte lengre… hvalen er der også, han ser på meg og sier
”Hyggelig endelig å få treffe deg personlig”
Takk det samme sier jeg, (mens logikken raser i hodet mitt, Tina du snakker til en hval på havdypet, kom deg til lege)
”Det er jeg som ble sendt for å møte deg, og får å si at du skal la havet rense deg, gi havet all ditt indre og du vil få nytt igjen bare enda mer”
Jeg kjenner denne hvalen, jeg har følt han før og sier greit, jeg gir hele meg til havet, mens jeg sier det åpner min mage seg og all verdens tanker, følelser, ord, handlinger og gjærninger tømmes ut av meg, jeg faller på kne og føler meg fullstendig tom, en tomhet jeg ikke kan beskrive med ord…
Da ser jeg hvalen nærme seg og før jeg får reagert er han forn inn i magen min og magen er lukket…
Jeg blir stum av forbauselse og så blir alt sort…
Jeg åpner øynene og ser at jeg igjen er i den dalen jeg kom til, alt er som før men jeg er som ny J
”velkommen White Spirit Horse Woman” hører jeg en stemme si…
Jeg snur meg og der står han denne gamle vakre indianeren med alle sine fjær, di er lysende hvite med unntak av en sort og to røde.
”Du skal nå slutte å forundre deg over det som skjer, Du skal ta denne hvite kalven med deg på din videre vei, og du skal være trygg på at jeg er her, vi er her alle og du når oss når du ønsker”
Så senker han seg ned på et kne og ser på meg…
Jeg ramler lynraskt ned på begge mine knær og ser på han
”kom deg opp” sier han
Jeg røyser meg opp i samme fart og ser på han, han legger et skinn på gresset, på skinnet legger han en stein, den er rødlig og ser litt ut som en bit av en murstein…
Han legger to hvite fjær og en rød, og noe annet jeg ikke klarer å tyde, han vifter noe voldsomt med armene og jeg hører han messe, jeg blir helt fortapt i denne messingen og flyter av gårde…
Så slår jeg igjen opp øynene, denne gangen også alene på samme sted i den samme dalen, men skinnet og tingene som indianeren brukte ligger sammenbundet ved mine bein.
Jeg har en følelse av at skinnet skal ligge der, at jeg kan reise tilbake hit når jeg trenger det
Jeg forbereder meg på å komme tilbake til hverdagen igjen, det er tungt å forlate dette stedet.
Foran meg ser jeg igjen samme symbol som jeg så i øst.
En stor sol, midt i solen er det en stor måne og midt i månen er dette sorte kattedyret( sort puma tror jeg), og jeg ser min hvite ugle over solen, på hver side av den er det en fugl, en ørn og en ildfugl, men nå er det en hvit hval under solen og på den ene siden har den en hvit kalv og på den andre siden har den denne drage øglen.
Det var nord
Turen går til Vest
Vest kaller med musikk, toner som vibrerer fra den lyseste til den mørkeste frekvens
Hvorfor eller hvordan jeg vet at det er vest denne gang er et mysterium,
Men nå tenker jeg ikke over ting på samme måte som før jeg starta med denne reiseruten
Jeg vet hvor jeg skal, jeg blir lokket på og reiser villig av sted.
Jeg legger meg godt til rette, lukker øynene og lar meg lede…
Vest er musikk, jeg roterer som i en spiral av toner opp og ned, hit og dit…
Jeg har fullstendig mistet begrep om hvem eller hva, jeg føler meg som et snøfnugg i en vill storm…
Så stilner alt, tonene blir til et underjordisk eller overjordisk mantra som kaller frem mine aller dypeste følelser, følelser jeg ikke viste jeg hadde, tonene smyger seg om meg som i en forførerisk alvedans, jeg kjenner at kroppen vil bevege seg, jeg vil danse med vest, føle, elske, hate alt i en vill og samtidig forfinet dans.
Det er kaldt her i vest, kulden kryper innover meg og lammer følelsessentrene i kroppen min, jeg kjenner meg frossen inn til margen, kald og alene…
Så hører jeg en stemme langt borte si ”Hva har du lært på di andre to reisene dine?”
Det er så vidt jeg klarer å tenke, kulden trenger seg på, sprenger den tryggheten jeg så sårt trenger, jeg føler meg alene i en verden full av ”intet”
Så husker jeg ildfuglen, solens eget sendebud som jeg møtte i Øst !!!
Jeg ber med alt jeg har… Kjære kjære, ildfugl kom til meg…
Jeg roper på denne vennen min fra dypet av mitt indre
Og da som om alt bare hadde vært en innbilning, jeg blir varm, fylt av solens styrke og tint opp fra innsiden og ut, ”jeg forlater deg nå, min venn… du har bestått testen fra vest” sa han før han fløy av sted og ble ett med solen som skinner på himmelen…
Vest er varm nå, det er is på bakken og rim på trær men jeg er varm og god, og ikke minst, jeg er trygg og elsket, jeg kjenner meg sterk og uovervinnelig igjen.
Nå kan jeg se meg rundt og vest er like vakkert som noe annet, som om kong vinter har lagt sitt teppe av renhet over alt…
Forføreriske toner messer, som det kommer alle steder fra og en hellig følelse av renhet omhyller meg.
Da ser jeg han komme mot meg denne isbjørnen, selve bilde på materialisert renhet…
”Her er renselse og fornyelse, hit skal du komme når du trenger nettopp dette” sier bjørnen
”Jeg er ny for deg, jeg er natur & ånd alt i ett av meg vil du bli fylt opp når du trenger det”
Bjørnen smiler til meg
Jeg tenker at dyrenes smil er en vakker handling, at det er ekte og uten baktanke, det fyller meg med ærbødighet, jeg smiler tilbake og sier ”takk min nye venn”
Min hvite isbjørn går og til slutt er han borte, eller ett med snøen… jeg vet ikke hva og samme kan det være, jeg er glad for den tiden jeg fikk med dette vakere dyret.
Av og til kan et minutt virke som et år, og noen timer av en dag som et helt liv, det som var er forbi, eller er det …
Tankene Kværner som rasende bølger mot forstandens strender, fortid nåtid og fremtid som i en dans uten begynnelse og slutt
En følelse av at ting blir integrert i meg, ting jeg enda ikke kan sette ord på, bare en visshet om at slik er det, og det er greit, jeg trenger ikke forstå alt nå, men vissheten om at alt er integrert i meg gir meg styrke, en styrke sterk nok til å flytte fjell…
”Jeg er vest, stedet hvor ting blir plukket fra hverandre og satt riktig sammen” hører jeg en stemme si…
Jeg snur meg, vil så gjerne se denne vest…
”Jeg er alt og ingenting, jeg er di ytterste grenser og di innerste følelser, jeg er livet og døden og alt før og etter”
Hvor er du spør jeg… hjelp meg og se…
”Jeg er ditt alt, summen av deg… for å se meg må du se deg selv, du er sterk barn, ellers hadde du ikke blitt valgt, du har gjort det du skal og mer til, denne reisen du har lagt ut på vil gi deg den forståelse du trenger og den kunnskap du glemt”
Vær så snill, jeg vil så inderlig se deg du sterke vest, ber jeg med alt jeg har…
Da husker jeg denne drageøglen som jeg traff i Nord, den var min krigsenergi og den skulle følge meg på mine reiser hjelpe meg å nå det skjulte land, jeg kaller på denne drage øglen…
Da skjer det noe, med et materialiserer det seg noe som ligner en ”klump” av mennesker i en masse eller en energi, di er unge og gamle, di kommer fra forskjellige tidsepoker, det er indianere, europeere, egyptere, australske urmennesker, noen ser ut som dem er di kommer fra sydligere strøk, det er kvinner, menn og barn…
Noen har dyredeler som kroppsdeler, andre er rene ”mennesker” mens noen igjen kan se ut som høyerestående spirituelle vesen.
Felles for dem alle er at di møter mitt blikk som en helhet… som meg selv, jeg ser meg selv samtidig i alle disse skapningene på en gang
Jeg stirrer, ute av stand til å si noe, for hva kan ord bidra med i en slik sammen heng…
Så er jeg alene igjen…
”Du har tydeligvis lært noe og den kunnskapen gjorde deg i stand til å se det du så inderlig ønsket å se” sier denne stemmen fra vest
”Før du drar barn, husk gi slipp enda en gang, slik at du kan fylles på nytt, det er min gave til deg”
Med hvalen og magen friskt i minne, slapper jeg noenlunde av og lar meg tømmes fullstendig, det kjennes ut som om alt blod forsvinner fra kroppen min, jeg holder meg opp av ren vilje, usikker men samtidig trygg på hva jeg gjør…
Lett som et snøfnugg, blir jeg revet av sted med vinden…
Jeg er ferdig her i vest, men vest følger meg og fyller meg langs hele veien, til slutt føler jeg meg elektrisk, som om jeg er ladet av lyn og torden…
Jeg vet at reisen er over, men vil ikke åpne øynene enda…
Det er en deilig følelse å føle seg oppladet og pulserende av liv J
Foran meg ser jeg symbolet mitt men nå er det kommet en hvit bjørn på venstre side…
Jeg tenker med meg selv at å tegne dette på et papir vil bli et nitidig arbeid, serlig for en som ikke vet hvilken ende en blyant skal vende, jeg satser på klipp og lim på pc`n.
Hverdagen har igjen fått taket på meg
Kun en reise mer, så vil jeg se hele bildet, jeg gleder meg
Det var vest
Da er turen kommet til sør
Med undring ser jeg frem til nok en reise, denne gangen til Sør…
Jeg sitter i min egen hule, her hjemme med dempet lys og holder i min tromme…
Jeg føler en puls fra trommen… jeg slår lett og faller inn i trommens puls, trommen og jeg blir en helhet som arbeider i lag mot et nytt mål, målet er sør…
Jeg rir på vindens rygg mot sør, jeg passere tidssoner og lagvis med energier til jeg plutselig er i en annen verden.
Med undring ser jeg meg rundt, her er vakkert, rent og luften har et slags gyllent lys over seg… samtidig ser jeg min verden, den verden jeg lever i til daglig, det er et energilag som skiller disse to verdener, et synlig vibrerende energilag.
Her i sør er det som om tiden står stille som om begynnelse og slutt er omfattet av en helhet, en hellig helhet… et være for alt levende, en plass hvor alt er i ballanse, det er virkelig og uvirkelig på en og samme tid.
Jeg trekker pusten, fyller lungene med dette gylne lyset og føler at jeg blir renset, fullstendig renset, jeg ser tilfeldigvis nedover meg selv og ser at huden min skinner i dette samme lyset, undrende ser jeg meg rundt her i denne verden, som er parallelt med vår, bare på et mye høyere energinivå enn vår verden…
Sør er undring, fornyelse, ærbødighet, forståelse, kunnskap og kjærlighet og hjemme, her får sjelen ro…
Dette må være det nærmeste paradis jeg har vært noen gang, samtidig føler jeg ydmykhet for at jeg fikk komme hit, jeg er redd for at jeg ikke skal være dette verdig…
Sør er fortryllende vakker, her er planter og trær jeg aldri har sett før, vinden er som kjærtegn over huden, solen er mer rød enn gul, den minner meg om midnattssolen i Nord Norge…
Dyrene, jeg ser dem og forstår dem når di snakker med hverandre…
Da ser jeg tigeren, en hvit stor tiger komme mot meg og min første tanke er at den er virkelig stor, større enn noe annet kattedyr jeg har sett, den beveger seg med en konges grasiøse holdning, den er blendene og sterk.
”Jeg er din siste kraft, nå er du fullstendig”,
egentlig skulle jeg nå ikke la meg forundre over at jeg snakker med et dyr, men denne følelsen av undring og respekt henger fast som klister til meg.
”Du skal være forsiktig, din kraft og styrke og din visdom kan bli ditt nederlag om du ikke har rett fokus”
”Du skal være som du til nå har vært, åndenes bindeledd til menneskene, og du skal gi av din kunnskap, men være forsiktig med hvem du velger å gi den til, velg dine etterkommere med klokskap barn…”
”Du skal slutte med å skjule deg, du skal stå åpent frem med hvem du er og hva du er, din selvpålagte rolle som uklok er lite kledelig og vi liker det ikke”
Kjære verden, her møter jeg meg selv i døra, og det verste er at det er sant som det blir sagtL
”Du har gått en lang vei får å komme dit du er i dag, du har ofret mye på kunnskapens alter, nå er tiden inne til å høste, det har du ærlig fortjent”
Mens disse ord former seg i mitt indre vet jeg at det er rett, jeg skal ikke skjule meg, jeg vet hva jeg er og jeg vet hva min kunnskap består i, jeg er trygg med meg selv i meg selv.
Den hvite tigeren ser på meg med klokskap, en klokskap hinsides tid og sted, en klokskap fra jordens opprinnelse…
Her i sør er det ordene som er viktig for meg, jeg skal lære å høre etter og tro på meg selv… men på et dypere plan en jeg har gjort til nå…
”Din reise er ikke over etter denne, du skal i tilegg reise ned til jordens indre kjerne, til opprinnelsen da dagen ble født, og du skal reise opp til mestrene over lyset, ikke for å hente kraft men for å hente forståelse for hvorfor ting er som di er, først da vil din reise være ferdig, men du skal la det gå en tid fordi du skal integrere dine reiser til di fire verdenshjørner først.”
Jeg tenker at det kan stemme, jeg var klar over at fire ikke var nok,
Mens tankene integreres blir dag skiftet ut med natt her i denne parallelle verden i sør, min venn tigeren er nå selvlysende hvit i stjernenatten, han er dominerende og alt annet en han blir borte som om kun han og jeg eksisterer her og nå…
Jeg kjenner tigeren i min egen tetthet, jeg føler at han blir ett med meg og nå kan jeg ikke se han mer…
Jeg føler jeg er ferdig her i sør, og begynner å forberede meg på å dra tilbake, da med ett hører jeg, som om noen hvisker i natten…
”Du er utvalgt, gå med styrke og klokskap og din vei blir en opplyst sti for dem som kommer etter deg”
Jeg tar ordene til meg, og trygg på at jeg en dag forstår dem til fulle, reiser jeg med tigeren i mitt indre tilbake til min hverdag…
Tigeren skal være på høyre side av mitt mandala.
Tanker Etterpå:
Denne turen var en av dem det hendte minst på, samtidig var det den som til nå har gitt meg mest innsikt i meg selv.
Det var sør
EN TUR TIL...
Det skulle vel egentlig gått lengre tid før jeg dro av sted til det som ble kaldt ”jordens indre kjerne” men situasjonen ville det annerledes…
Rent tilfeldig, eller var det… jeg vet sannelig ikke… men vi skulle på scootertur i Nord Sverige, da alt tok en annen retning enn planlagt, hytten vi skulle leie var dobbel-booket, så da sto vi der 4 voksne og fire barn og lurte på hva ”påkker gjør vi nå” i minus 18 grader…
Da kom vår scooter venn og sa at vi kunne få en privat leilighet fult møblert og fritt til disposisjon til samme pris.
Vi takket ja og dro dit til leiligheten, da var det jeg fikk sjokk nr en, for hva var det jeg kom til, jo da en leilighet med en sjamans sjel, med tegnede kraftdyr, gevirer og samisk kunst, det var himmelen på jord for meg, og øhh, jeg var nok litt tung å dra ut derfra igjen da resten skulle ut å kjøre scooter…
Uansett, en natt da di andre sov, ble jeg vekket av en eldre sjaman, han sa ”Du skal stå opp og du skal ta din reise nå”
Jeg har lært noe nå, jeg stiller ikke så mange spørsmål… svarene kommer likevel.
Jeg sto opp, gikk i stuen og satte meg i sofaen, da kom sjamanen igjen ”Til høyre for tlf i gangen, under avisene ligger det en cd, den skal du sette på”
Jeg gjorde som han sa, gikk og fant cd`n, den hadde ikke cover og det sto ikke noe på den, det var ”hjemmekopiert” cd.
Den vakreste tromming jeg noensinne har hørt fylte rommet, stearinlysene på bordet la en dempet glød i rommet og di tegnede kraftdyrene våknet til liv, jeg var på tur igjen…
Gaupa, dette vakre smidige kattedyret kom til meg og sa ”jeg skal følge deg et stykke på veien” du skal langt i dag, lengre enn du noen sinne har vært… du skal til begynnelsen, da jorden var ny, luften ren og kraften sterk”
”Jeg vil også følge deg min venn” Det var sjamanen, han var en liten mann av størrelse, men av visdom er han som et bibliotek.
”Du kan ikke gå hele denne veien alene som du gjorde med di andre turene dine, for det er mange lag å passere for å komme dit du skal i dag”
”Du må tømme deg og fylle deg mange ganger og du vil bli testet langs denne veien”
”Du er en seer, du kommuniserer og du er sterk, men du er ikke sterk nok enda til å reise denne turen alene fordi det er så veldig lenge siden din sjel var her sist.”
Det kjennes ut som om jeg passere bommullskyer & vegger harde som flint og et helt spekter i mellom disse to.
Jeg er glad, trist, sint, alle følelsene raser som bølger igjennom meg en etter en og samtidig.
Så står jeg der, fast.
Jeg kommer ikke av flekken, ikke frem, ikke bak.. jeg klarer ikke å røre meg, klarer ikke å si noe, men det er ikke noe å si uansett, Gaupa og Sjamanen er borte…
Fanget et sted i mellom dimensjoner av tidlige tider… det er mørkt, jeg kjenner på følelsen…
Jeg er ikke redd, jeg er vel mer frustrert over å ikke komme videre… litt irritert over å bli stoppet…
Da går det opp for meg, jeg skal ikke la noe stoppe meg, jeg skal nå mitt mål…
Jeg fokuserer på å samle all min styrke, all min kunnskap og hele min sjel i det å få fri tilgang til å passere dette energilaget… det skjer noe pussig, jeg vokser, vokser og vokser, jeg har på følelsen av at jeg er stor som et fjell, jeg kjenner styrken som elektrisk puls flytende gjennom kroppen…
Og så blir jeg slengt løs med en voldsom kraft, jeg raser videre nedover og nedover…
Skikkelsene jeg ser her er merkelige, eller kanskje er di mer glemte og uvanlige…
Mange er halvt dyr og halvt menneske, noen er store som kjemper andre er små som maur, di flyter rundt med meg i sine egne baner gjennom disse energilagene…
Fargene her er uvirkelige, det er nyanser som ikke er likt fargene hjemme, men fargene lever… alt har en puls her nede, og jeg er nå en del av denne pulsen.
Svarte H* , jeg landet med et skikkelig smell, midt i en våt jordhaug som lukter merkverdig og har en konsistens som leire, jeg kaver litt for å få dratt håret bort fra øynene, gnidd vekk noe av denne massen fra ansiktet og ser meg rund, mørbanket i kroppen…
Da kommer slangen, snikende mot meg…
Jeg kjenner panikken boble i kroppen og kaver panisk for å komme meg opp av denne klebrige massen ”tzzztzzz” sier slangen… da ler jeg til jeg nesten mister pusten…
Kom igjen dere, alt snakker til meg, kom ikke å fortell meg at slangen, det ene av to dyr jeg i virkeligheten er livredd er her nede og kryper rundt og lager vanlige slangelyder, *ler*
Da blir slangen med ett pen, den får en kvinnes ansikt og hun smiler og sier
”Det er riktig som du sier at du hører alt snakke, men det du må lære er å gi slipp på din logikk, og det klarte du… blir du redd eller lar deg skremme av illusjoner kan det koste deg dyrt”
”Du er aldri alene, men noen ganger må du kjempe alene for å få tilgang på din kraft, nå har du fått slangens kraft, den vil hjelpe deg å fordøye og integrere arketypiske energier som gjenfødsel og død på en ny måte, du vil i tilegg få dypere forståelse for transepersonlige ting forbundet med psyken, men dette kommer ikke over natten, det vil integreres i rett tempo nå som det er åpnet opp for det”
”Du skal se på slangen som din venn, på lik linje med andre dyr, vi er alle like betydningsfulle på hver vår måte, alt som lever, er.”
Nå er vi på nytt i fritt fall, sjamanen, Gaupa og jeg…
Da ser jeg det, jeg ser meg ikke mer… min kropp er borte, jeg er en glidende masse, jeg er bare sjel, bare et være her i denne tidskarusellen, og det er så deilig, så riktig og så rent…
Den der kroppen er egentlig et stort hinder merker jeg nå, kunne jeg valgt ville jeg nok forblitt sjel… jeg er lei av mine vandringer på jorden, så trett og med en enorm lengsel etter å komme hjem, hjem dit hvor jeg kan være som nå, ett med meg selv, i meg selv, i alt som er, har vært og kommer…
”Jeg forlater deg nå, du trenger ikke følges av meg mer, takk for at jeg fikk dra sammen med deg, det har vært lærerikt for meg, til vi møtes igjen, sier jeg nå farvel og gå trykt på myke poter men med bestemte skritt mot dine mål, du vil nå dem og du vil nå dem med styrke og visdom”
Gaupa forsvant nå, hva var det den hadde lært mon tro…???
”Nå er turen kommet, du skal gi bort all din kunnskap, din styrke og din puls til jordens ånd, du skal gi alt du noen sinne har mottatt fra jorden tilbake til den…
Du skal gi ditt liv, og åpne din sjel…”
Jeg tror jeg tenkte i et millisekund…HVA ???
Men så var det borte, jeg nikket til Sjamanen og kjente på hva som skjedde…
Jeg ble ganske enkelt ”drept” på en sugende og uttømmende måte, mens pulsen ble svakere og svakere til alt ble svart…
”Venn, du må våkne nå, det er over, reis deg opp og føl, virkelig føl…”
Jeg slår opp øynene, og ser rett inn i ansiktet til min sjaman, …
Rundt meg er alt rent, og klart… luften er frisk og verden står i ro, jeg kan endelig fokusere ett hundre prosent på meg selv…
Jeg fyller lungene med luft, føler at jeg er sterk som en bjørn, men likevel svak som en baby, jeg er meg på mitt beste, på mitt reneste og mitt sterkeste, samtidig er jeg barnet som leker bekymringsløst, krigeren som kjemper di rettferdiges kamp…
”Du er nå ved begynnelsen, jordens yngste dager, slik skal det en gang bli igjen, men det er en vei og gå for å nå dit… du skal være bland dem som viser denne veien til andre, men du skal gjøre det med et ydmykt hjerte og en krigers styrke, veien vil ikke bli enkel bestandig, men jeg vil komme når du virkelig trenger meg, du skal ikke tvile på deg selv, din vei har vert bestemt lenge”
Så tar sjamanen meg på skulderen og vi reiser opp og tilbake igjen…
Denne gangen er det uten hinder eller store variasjoner i energilagene eller verdenene, det er strake veien tilbake og jeg kjenner at jeg stritter i mot, jeg vil ikke… ganske enkelt vil ikke tilbake, jeg stopper, og vender meg vekk fra sjamanen med tårer i øynene…
”Dine tårer er di samme tårene som naturen har grått igjennom flere årtusener, nå vet du hva som er ødelagt barn”
Han ser på meg med forståelse…
”Du skal vende tilbake for å fullføre det som er blitt bestemt, og du skal gjøre det nå, jeg forstår din lengsel etter å slippe, men din tid er ikke inne riktig enda barn, du har mer arbeid å utføre, men du blir støttet og du er ikke alene, dessverre er det å vite en byrde å bære, men din rygg er sterk…”
Så er jeg tilbake i leiligheten i Sverige, cd`n er stanset og huset er stille, jeg klarer ikke å legge meg igjen, tårene renner og renner…
Hva er det vi driver med, vi mennesker, hvorfor ødelegger vi det som er fullkomment med vår uvitenhet og ikke minst med viten og vilje!!!
Menneskene er nok di dummeste dyrene i klassen, dessverre er jeg ett av dem…
Dette var en tung reise, samtidig var den nødvendig, jeg trengte å se for å forstå, trengte å møte meg selv utenfor meg selv på nøytral grunn.
La det bli med dette, reisen er gjort og jeg er sliten, jeg trenger å puste lys nå, fylle lungene med denne nye forståelsen og integrere denne turen…
Jeg vil også si at noe er ikke tatt med her, reisen var lang og det som er utelatt er linket sammen med di 4 andre reisene jeg har hatt, og jeg har opplevd dem igjen parallelt med denne, men å skrive alle fem sammen har jeg simpelthen ikke tid til i denne omgang, kanskje kommer det senere…
En igjen
Den siste reisen
I denne omgang og i denne settingen blir dette min siste reise.
Med en sorg over at det som var er forbi, at utviklingen har tvunget frem en ny side og med undring over dette nye reiser jeg ut på denne turen…
Ingen tromme, ingen musikk og ingen spesiell setting var beskjeden jeg fikk fra min åndelige lærer…
Så jeg setter meg ganske enkelt ned og tar det som det kommer, steg for steg på veien, på min vei mot meg selv, i meg selv… i alt og allting…
Tankene raser av sted som bølger mot min logikks strand, jeg møter meg selv på mitt verste og mitt beste, på mitt sterkeste og mitt svakeste… jeg er hundre prosent fokusert på å være alt jeg har vært, alt jeg er og alt jeg kommer til å bli, i en tetthet her og nå.
Aktiviteten øker rundt meg, her i egget mitt eller auraen min føler jeg en elektrisk puls, den er stikkende og pulserende, og rundt meg fylles rommet av mine venner fra den andre siden, av menneskeånder, dyreånder og naturånder
Kjærlighet er følelsen som råder, en dyp sterk og klar kjærlighet som gir uten å kreve noe tilbake, en kjærlighet helt uten grenser… og jeg blir fylt av denne kjærligheten, den omfavner meg og vugger meg inn i en slags kokong av fullstendig harmoni…
Jeg blir lett i hodet, nesten litt ”ruset” og føler at jeg stiger oppover…
Løftes opp og føres tilbake, opp og tilbake, opp og tilbake…
Retningsansen min som er dårlig i utgangspunktet glimrer fullstendig med sitt fravær og jeg bryr meg ikke, jeg er trygg og vet at jeg langt fra er alene…
Jeg legger hele meg i hendene på mine guider som nå fører meg mot mitt bestemmelsessted…
Tankene er sløvere nå, det virker som om jeg skal være nullstilt når jeg kommer frem, hvor hen det enn er…
Så er det som om vi stopper, jeg samler meg såpass at jeg får åpna øynene og da ser jeg at jeg står på noe som ligner en plattform som henger i løse luften midt mellom himmel og jord, jeg ser ned og det er som å se ned fra et fly på en klar dag, jeg ser opp og himmelen er blå mot lilla, det er helt ufattelig vakkert og jeg kjenner tårene renne nedover kinnene mine…
Da hører jeg en stemme som sier:
”Du skal nå kvitte deg med alle dine tanker om hva du vil møte, du skal tømme deg fullstendig for så å fylles med ny og høyfrekvent energi, denne energien gjør deg i stand til å se di skjulte kodene og finne løsningene på svarene som enda ikke er blitt stilt…”
Hjernen min fungerer som klister, jeg hører hva som blir sagt og gjør meg klar for det som kommer, men forstår det ikke fult ut, det er nok slik det skal være nå, for ingenting er uten en hensikt…
Jeg faller på kne og kjenner at sjelen min, at JEGET forlater skallet av en kropp jeg har…
Den er forresten nydelig den følelsen av å være frigjort fra kroppen, jeg ser på kroppen min…
Den vrenges og det kommer en slags tåke ut av den…
Så danner det seg en slags sølvfarget energi med gullspetter i, denne energien roterer først sakt og så raskere og raskere med retning mot solen… denne energien minner meg om en slags tornado slik jeg har sett dem på tv…
Kroppen min blir løftet opp og energien forsvinner inn igjennom øynene, munnen, nesen og ørene… resultatet er at kroppen ser ut til å leve å bevege seg uten meg… merkelig følelse og syn dette her, til slutt danner det seg en liten gnistrende del av denne energien som legger seg som et ”kastemerke” midt over tredje øye før den forsvinner inn der og…
Så er jeg med ett inne i kroppen min, men det kjennes ikke ut som min kropp, jeg kjenner blodet sin bane i kroppen, jeg hører mine hjerteslag synge en slags messing til meg…
Øynene mine ser nye ting, nye nyanser i farger, jeg hører og alle lydene er vanvittig høye… når jeg forsiktig prøver å bevege armer og ben føles det ut som om di er lange nok til å nå dit jeg vil nå med tankene ikke bare det som faktisk fysisk er min kropps lengde…
Jeg føler meg som en slags glidende energi med en kropp som er for liten…
Men, men, det er vel en mening med dette og…
Så hører jeg stemmen igjen:
”Du kan se meg nå, og du er klar til å dra videre på din reise”
Kjære himmel mannen er rent skinnende lys og pulserende energi, intet annet… og stemmen hans kommer ikke fra noen munn men fra hele denne energien som er han.
”Hit til meg kan du komme tilbake for renselse og påfyll av denne energien du har fått, dette kan du gjøre når du føler at du trenger det og jeg vil ta imot deg for jeg er din Alfa, den som er din høyeste åndelige dørpasser”
Jeg forstår at han bruker disse ordene fordi det er dem jeg kjenner fra mitt liv med åndene på jorden og jeg takker han av hele mitt hjerte, jeg vet at ikke alle får treffe sin dørpasser og jeg føler meg veldig beæret over dette…
”I dag skal du få reise på besøk til store ånder og deres dimensjon, du vil se og føle hvordan det er der, dette fordi du lettere skal kunne videreformidle din kunnskap til dem som kommer etter deg”
Da bærer det av sted igjen, oppover…
Men denne gangen er det som om jeg blir sugd rett opp i en slags trakt av lys, eller opp en tunnel hvor lyset er vanvittig sterkt og klart i enden.
Ved enden av denne trakten blir jeg stoppet av et lysvesen, jeg har ikke andre ord for å beskrive denne, jeg vet ikke om det er kvinne eller mann, dyr, menneske eller blanding av alt, jeg tror det er en blanding av alt…
Denne lysende ”personen” ser på meg med øyne som gransker meg fra utsiden og inn, uten ord… så nikker han og lar meg passere…
Her er alt ubeskrivelig, det er vel det eneste dekkende ordet…
Det er som et eventyr klipt ut av 1001 natt, her er farger levende, ord overflødige, naturen er pulserende her er himmel og jord en og samme ting og alt samtidig…
Personer passerer og jeg vet intuitivt hvem dem er og hva di heter, stillheten er lammende og helende, det passerer en kvinne med en hvit oksekalv, her er egyptiske gudinner, norrøne gudeskikkelser, gamle vismenn, små lekende barn, dyr og fabeldyr…
Sort og hvit, gammel og ung, natt og dag, øst og vest, sol og måne… alt er ETT og i harmoni…
Det hersker en slags undring til mitt besøk, en slags nysgjerrig og samtidig vitende summing gjennom massene av skikkelser…
Jeg har en følelse av å høre hjemme her samtidig som jeg vet at jeg kun er på besøk og at jeg er på lånt tid her og nå…
Da kjenner jeg intuitivt at noen bak meg vil ha min oppmerksomhet, jeg snur meg forsiktig rundt og da ser jeg nok et av disse lysvesnene som slapp meg inn her…
Ordene hans kommer, di blir stilt og rolig plassert i hodet mitt ett etter ett mens han ser på meg med noe som kanskje kan sammenlignes med et smil, jeg ser ikke ansiktet hans men føler smilet hans, det er den beste måten jeg kan beskrive det på…
”Her har du aldri vært før, men vi ønsket deg hit for at du målrettet skal arbeide for oss og med oss, din dørpasser vil i gitte tilfeller formidle beskjed til deg fra oss, og nå når du har vært her kan du lettere forstå hva det er snakk om”
”Du går din vei med styrke og klokskap, men du gjør også feil, disse feilene er en del av det å være menneske, du skal bedre lytte til din indre stemme og ikke veie alle tanker på en vekt men formidle dem som du får dem… det er opp til motager å plassere dem, du er kun budbringeren”
”I din verden er du ung, men for oss er du gammel, hent din visdom og bruk den, der ligger nøkkelen for deg, husk at det er din oppgave å formidle ikke bevise, selv om det er bra at du beviser mye er det likevel ikke alt som kan bevises, noe må erfares av hver enkelt”
”Vi vet at du føler deg redd for ikke å bli trodd eller å bli missforstått, det skal du heve deg over fordi du vet hva din kunnskap består i og du skal være trygg i den kunnskapen”
”Du skal få en gave av oss før du drar, det er muligheten til å plukke tilbake noen av di ting du har ofret på din reise igjennom tidene fra jordens spede morgen”
”Når du reiser herfra vil du se biter av energi som svever rundt deg, plukk med deg dem du når, di er plassert på din hjemtur for at du skal nå dem”
”Farvel barn og takk for din evne og lyst til å være øyne og munn for oss på jorden”
”Du er velsignet med styrke og mot, gå i kjærlighet tilbake til din verden”
Så er jeg ved enden av sjakten, denne gangen vil jeg tilbake, her hører jeg ikke hjemme nå, ikke på lenge, mest sannsynlig aldri.. men tiden får vise hva fremtiden bringer J
Jeg lar meg falle ned i denne sjakten, ser disse energibitene som passerer og flyter rundt meg og for hver bit jeg plukker føler jeg en brikke falle på plass i mitt indre puslespill, jeg plukker og plukker, det er ikke alle jeg når men veldig mange, resten får jeg tak i senere… det vet jeg.
Så lander jeg på baken på denne plattformen i luften hvor jeg traff min dørpasser, han er her enda…
Her vil jeg derimot være, her er det helt ok, her passer jeg inn på en måte, jeg føler at jeg er hjemme her i mellom verdene…
Her kan jeg være menneske og ånd, hver for seg og samtidig… en fantastisk følelse.
Jeg spør om jeg kan få beholde denne nye energien jeg fikk da jeg kom hit, og om han har et navn jeg kan kalle han når jeg vil nå han…
Jeg får lov å beholde energien og han sier ”Jeg sa jo at du kunne komme å få nytt påfyll når du trenger det… ”
”Da du var dørpasser sist mellom livene valgte du å være på denne plattformen, derfor føler du en tilhørighet hit, men du skal ikke tilbake hit som dørpasser, det er andre og mer utfordrene oppgaver som er bestemt for deg, din vei er meget klar, tvil ikke på det”
Han gav meg og sitt navn, eller i alle fall et navn jeg kan kalle han, men det er mellom han og meg…
Så var jeg tilbake i meg selv, i mitt liv her og nå…
Mine reiser er over i denne sammenheng og jeg ler litt og lurer på om jeg får bestått eller stryk av min lærer som dytta meg av sted på denne utfordringen som dette har vært…
Det har vært 6 reiser som har snudd ting på hodet, vrengt meg fra innsiden og ut og tilbake, ting har ramlet ut av perspektiv og fått nye perspektiv…
Jeg har oppdaget helt nye ting ved meg selv og fått nye utfordringer og ny kunnskap…
Interessant og slitsomt, men veldig, veldig givende.
SIDEN VIL BLI OPPDATERT
